Artikkel om sjamanisme

Trance, kroppsmaling og talismaner, trommer, svettehytter og leik i skogen. Sjamanisme er også en vitenskap. Sjamanisme er menneskenes eldste og mest primitive systemer for å forstå naturens lover, og å spille på lag med dem. Sjamanismens svar og metoder er presise observasjoner av menneskets muligheter til å påvirke materie. Sjamanisme har like mye til felles med vitenskap som med religion. Kanskje er den igjen veien til å være menneske i en uforståelig og kaotisk verden

Av Anne Bjørkedal

bildetekst:

La oss blåse bort historiens støv, la oss renske sjamanismen for myter, teatralske ritualer og maktmenneskers historier om seg selv. Tilbake står et skjelett som ligner mye på all verdens religioner. Et redskap til å overleve og flyte med, slik religionene også er ment å være, før ordene, menneskene, moralen og frykten tar over.

Sjamanismen er like mangfoldig som våre raser, språk og historie. Ordet sjamanisme stammer egentlig fra Sibir, og betyr en som vet. Sosialantropologien som vokste fram parallelt med den radikale venstresida og new age studerte naturmenneskers religioner. De samme forskerne var gjerne aktive på venstresida, de reiste til India på ashram, og de utforska religioners og menneskesinnets makt. den moderne sjamanismen er et barn av 68erne. Den er likevel ikke en ny oppfinnelse, og slik den brukt innenfor for eksempel psykiatrien i dag, blir den studert som en effektiv metode til å forstå menneskets kropp og sinn som et hele, og våre muligheter til tankekraft, sinnets evne til å kommunisere med materie og med andre mennesker og dyr telepatisk. Studier har vært gjort på regresjon, telepati, tankens innvirkning på materien, det vi kaller magi på universitetsnivå siden femtitallet. Før andre verdenskrig hadde Europa med England i spissen en oppblomstring i studiet av verdens religioner, spiritualitet, okkultisme og esoterikk. Innenfor litteratur og forskning kom resultater med Albert Einstein, Karl Jung, litteraturen med Yates og Blake var inspirert av tankens kraft, kabbalah, det gamle Tibet, Egypt og Afrika. Mircea Eliade har skrevet flere avhandlinger om sjamanisme, Michael Harner, en psykiater, har forska på emnet. Ved flere universiteter , spesielt i England har det de siste tredve årene vært drevet en omfattende forskning på temaet Likevel eier sjamanismen stadig et slør av fantasi over seg, noe oppdiktet, naivt. Hvordan skal vi komme videre, så lenge mennesket vil la seg bedra. Historiene er mange, mytene er like utallige. Og de mennesker som skor seg på andres usikkerhet, trang til virkelighetsflukt og behov for en religiøs overbygning for å slippe bort fra verden, er regelen mer enn unntak. Dette obskure sløret er i ferd med å tetne. Vi så en periode at healing var kommet inn som forskningsobjekt på sykehus og universiteter. Religiøs søken er todelt. I sin ytterste nød vender man seg til Gud. Da ønsker man ikke å stille spørsmål. I sin overflod begynner mennesket å kjede seg, og begynner å forske på Guds eksistens. at vi eier et religiøst begjær og nysgjerrighet og hukommelse, er likevel en umiskjennelig sannhet. men når skal vi forske på hvordan vi kan bruke denne strømmen, heller enn å a den kontrollere oss? Vi er tilbake i den mørke middelalderen, med frykt, jammer og smerte. Og svovelpredikantene er like mange som den dagen. En hel industri er vokst fram, og med internett som trålpose, blir mennesker allerede svake samlet inn til en industri like kynisk som kirken i middelalderen. En reaksjon er uungåelig, det er bare så synd om historien igjen skal gi oss de store pendelbevegelser som gjør at klinisk vitenskap, rein darwinisme og freudiansk/kristen kjønnsorgan beskuelse og forakt skal ta over. sjamanisme er de lovene som har utkrystallisert seg gjennom tid, det som står igjen når de religiøse toppene har falt sammen, når vitenskapen ikke har alle svarene. Sjamanisme er lover vi ikke kommer utenom, og den er metoder mennesket har utvikla til å ta sin kropp og sitt sinn i bruk for å kommunisere med resten av naturen. Sjamanisme er kommunikasjon, kontroll og kunnskap. Ta en lov som tyngdekraften. Newton, som selv var en mystiker, avledet en lov ved å lese naturen, slik sjamaner til alle tider har gjort. Matematikken vår er avledet av naturens lover. Pythagoras mål med matematikken var å avlede naturens lover. Først etter 1600 har vi fått dette skillet mellom ånd og vitenskap, mellom tro og viten.